Reiseblogg fra Travellerspoint

Litt ettertanke!

11.februar... "Ekte kjærlighet varer evig"

TIL DEG, JK.

Du skulle vært her
Av Kari Bremnes

3 vers:
“Og alle ting vare uhjelpelig kort
Du skulle vært her
Æ kan ikke bry mæ om det
Og æ kan ikke heller la vær
Du skulle vært her
Og dagan har navn, men ingen kan rope dem hjem igjen
Daga e hellige barn, de skal vokse tel år
De kan ikke finne tilbake og ingen kan følge dem
De leke litt med oss - og så må de gå når de går

Her jeg sitter og hører på Kari Bremnes, som du likte godt, er det lett å minnes deg og se deg for meg. Musikk får meg alltid til å huske deg spesielt godt!

Dette er tredje gang vi må markere bursdagen din uten deg.
Men det føles ikke noe lettere…
Man blir liksom ikke vant til at du mangler.
Jeg vet det ikke bare er meg som fortsatt av og til venter på at du skal komme tilbake.
11.februar kommer alltid til å være din dag og jeg skal tenne mange lys for deg.
I år er det første gang jeg er langt unna Norge på dagen din.
Det er en ny opplevelse.
Ikke at jeg vil være en veldig “dato- person” men jeg merker sorg, savn og ettertanke spesielt nå.
Jeg kan ikke lenger sende deg “gratulerer med dagen din” på sms men jeg kan minnes deg på dagen din, tenne lys for deg.
Det føles som at det er det eneste og beste jeg kan gjøre for deg…

Nå som jeg er i Nicaragua tenker jeg også på hvor mye mer sårbart dette landet er og på hvor mange mennesker her som sikkert har mistet sine kjære.
Man tenker mer på det når man føler at tragedier rykker nærmere.

Man ser så mange usagte historier overalt her; en gammel dame på gata med et trist og motløst blikk, en mann som sitter med det lille han eier på et gatehjørne, men som likevel smiler og sier hei når jeg kommer forbi ham, de små barna på stranda som blir sendt ut av de voksne for å tjene penger…
For ikke å glemme all sorgen som ikke er like synlig, de som kanskje har mistet flere familiemedlemmer i en orkan eller annen naturkatastrofe, eller i en trafikkulykke, som jo dessverre er veldig vanlig her. Eller de som har mistet barnet sitt fordi sykehuset ikke hadde nok ressurser til å redde et lite, sårbart menneskeliv.
Alle historiene er her, rundt meg, på en tydeligere måte enn hjemme i Norge.

Det får meg også til å tenke på deg, for du var virkelig så god på å se mennesker, å være der for alle. Ikke rart det var så mange som var glade i deg. Det er en trøst å tenke på at du levde et rikt og godt liv da du levde. Og jeg tenker ofte på det, at måten du levde på, det mennesket du var, sånn ønsker jeg også å være.
Jeg prøver hver dag å være like god som du var.

“TIR`NA NOIR”
Av Vamp.

Det e svart november, havet knuse mot strand
Ein forliste drøm fra et sommargrønt land.
Men eg huske ennå vakre Mary McKear,
Longt vest i Tir `na noir

Va du drøm? Va du te? Va du hud?
Va du blod? Eg kan hørra deg le.
Eg kan huska eg lo.

Bakom horisontar,
Så forvitra og glir
E du mi,
Mi Mary McKear.

Når min rustne kropp går i bakkane tungt
Hørr eg nåken hviska bakom vintrane ungt:
Kom tebage, venn, ifra kneipar og svir.
Kom igjen te Tir `na noir.

Kom te hud. Kom te sinn ifra alt så e grått.
Eg ska stryga ditt kinn, gjera blikket ditt blått.

For bak horisontar,
Så forvitra og glir
E eg di,
Di Mary McKear.

Så når kvelden komme og eg stilt går om bord,
og min livbåt blir låra i seks fot med jord,
seil eg vest i havet te Mary McKear i det grønna Tir `na noir.

Te drøm og te kinn og ein himmel av trøst
Kor allting e sinn og eg hørre di røst:
Horisontar fins ikke.
Alt du tar på forblir
Eg e di, di Mary McKear.

Skrevet av Cecilia9 19:36 Kommentarer (0)

Leòn!

Uke nr.2: fra 12 til 30...

I dag er det slutt på uke 2 her i Leòn og det er faktisk gått akkurat to uker siden vi kom fram hit! Ganske rart å tenke på - dette føles jo veldig som et hjem nå og jeg føler vel egentlig at jeg har bodd her mye lenger enn et par uker…

I ettermiddag hadde vi to møter, først et hvor alle 70 studenter var samla og fikk masse informasjon og så litt seinere hadde hvert av de tre husa hvor vi 70 er fordelt, hvert sitt husmøte hvor vi gikk igjennom husreglene og bare snakket sammen om hvordan vi ønsker å ha det. Var veldig bra men i og med at mange av oss hadde en skikkelig “dagen-derpå”dag var det til tider ganske slitsomt også..J
I går kveld hadde vi først kombinert vorspiel og overraskelsesbursdagsfest for Sahar, og så gikk vi ut på nattklubben Oxygen. Vi tuslet først hjemover i tre-tida, og spiste litt nattmat før vi endelig fikk lagt oss rundt halv fire. Det morsomme er jo at når klokka er halv fire på natta her er den halv elleve på formiddagen i Norge, så man kan trygt si at vi rangla litt ja..;) Men samtidig synes jeg vi hadde mye å feire. Disse to ukene har vært så fine, vi har vært en så herlig gjeng så det var absolutt en god grunn for å feire. Nå blir jo alt veldig forandra framover for vi blir jo 30 stk her, i stedet for bare 12. Det er stor forskjell! Men vi tror og håper at gjengen vår vil bestå likevel, vi føler i alle fall at vi har blitt gode venner og at det absolutt skal fortsetteJ
Jeg hadde dessuten skrevet ferdig oppgava i Latinamerikastudier, 1200 ord om Mayaindianerne, som skal leveres ved studiestart 9.februar, så jeg var veldig godt fornøyd og veldig klar for fest og moro!

Ellers har uka vært veldig både - og synes jeg, den har inneholdt både en aldri så liten nedtur, som gjorde meg ganske akutt trist, men også mange oppturer!!!
Tirsdag 3.februar var den tyngste dagen og grunnen til det er enkel. Jeg fikk beskjed om at jeg kanskje måtte flytte fra Casa de Iguana, hvor jeg har bodd fra jeg kom hit, fordi de visstnok ville at det bare skulle bo pedagogikkstudenter her… Det som var så tåpelig var at det uansett ikke kom til å være plass til alle ped-studentene her så da synes jeg det var utrolig ille at de tenkte på å “kaste” meg ut. Heldigvis fikk jeg masse støtte og forståelse fra de andre, og det var så godt å få høre at “vi forstår så godt at du er lei deg” og “selvfølgelig er det håpløst at de forandrer mening hele tida og at du først får høre at du skal bo her og så får du vite at du ikke kan likevel..” og “vi ville også blitt kjempelei oss”! Det betydde utrolig mye at de andre sa de tingene, for jeg fikk virkelig kjenne hvor sårbar man kan føle seg når man er langt unna alt som er kjent og så får vite at det som oppleves trygt kanskje skal taes fra deg…
Men det som var så bra var at jeg to dager etterpå ENDELIG fikk vite at jeg helt sikkert skulle få fortsette å bo her - jeg ble så glad!!!J Utrolig godt å kunne slappe av og vite at jeg ikke trenger å bryte opp og begynne helt på nytt i et av de andre husa…
I morgen er det en ny “epoke” her, i og med at det er den offisielle studiestarten, så jeg synes det er mer enn nok “nytt”, så da er det supert å få bo her på superkoselige Casa de IguanaJ

De to aller beste dagene denne uka var, uten tvil, onsdag og torsdag. Grunnen til det var selvfølgelig at vi de to dagene var på STRANDA!!!J Alle vi synes det er så fantastisk å komme ut til Stillehavet, bade og sole oss. Da er det virkelig deilig å være norsk i NicaraguaJ J J Det var riktignok lavvann begge dagene så bølgene var ikke like morsomme og kraftige som sist helg, men vi koste oss masse likevel. I og med at vi bor midt i byen og faktisk må kjøre over en halvtime for å komme oss ut til havet kjennes det ekstra befriende når vi endelig kan se det endeløse havet… jeg slapper så godt av med bølgeskvulp! Jeg hadde til og med tatt med meg pensum, så selv om det ikke ble altfor mye lesing ble det i alle fall litt og det er bedre enn ingenting… Jada, jeg prøver å oppmuntre meg selv så godt jeg kanJ
Begge dagene fikk vi med oss nydelig solnedgang før vi dro hjemover, helt herlig!
Noen av oss fikk seg til og med en ridetur på stranda og var strålende fornøyde med det.

Og så er jo bare taxituren tur/retur stranda en opplevelse i seg selv! Vi har fått oss “vår egen” taxisjåfør, Lester, som kommer og henter oss når vi ringer, og han kjører oss dit vi vil. Han er kjempekoselig og snill men det morsomste er bilen!! Han har en liten pick-up og hvor sitter vi? Joda, vi sitter på lasteplanen under en presenning som han har festet på(sikkert i tilfelle regn og vind). Vi fikk jo temmelig sjokk da vi så den bilen første gang han skulle kjøre oss til stranda, men vi vendte oss veldig fort til det. Det er ingen tvil om at vi er veldig tilpasningsdyktige,neiJ Vi har jo også sett at det er veldig vanlig å frakte folk rundt på denne måten i Nicaragua, og det er jo en effektiv måte å få mange mennesker fra en plass til en annen. Ikke spesielt trafikksikkert, kanskje, men det prøver vi å ikke tenke så mye på… Livet er jo farlig uansett hva man gjør så det er jo lurt å ikke tenke så mye! Bare gjøre det til en opplevelse i stedet og det er vi gode påJ Om kvelden når vi blir kjørt hjem pleier vi å ha allsang og det er alltid kjempekoselig. Alt fra “Idyll” til “Tore Tang” og “Ut mot havet”, pluss julesanger og barnesanger har blitt noen av sangene som alltid blir sungetJ
Ellers er stjernehimmelen noe av det fineste jeg ser om kvelden her, jeg har jo dilla på stjerner så jeg koser meg med å ligge i hengekøya og se opp på stjernene nesten hver kveld. Orions belte har blitt en gjengganger her, den tror jeg at jeg har sett hver eneste kveld, Karlsvogna, som er min favoritt, har jeg savnet veldig her, men i natt, da vi var på vei hjem fra byen, da var den der så utrolig fin på himmelenJ

Og nei, hvis noen der hjemme lurer: jeg kan ikke akkurat si at jeg savner snøen og vinterkulda der oppe i nord… det er like gøy hver gang vi leser om snøkaos i Norge og faktisk kunne ta på seg sandalene, sommerkjolen og solbrillene og ta seg en tur i sola: da føler man absolutt at man lever DET GODE LIV!
Jeg håper det ikke bare blir snømåking og fall på isen på dere hjemme… I kveld leste jeg på avisnettsidene at det var -13 grader i Oslo, her fortsetter det å være over 30 plussgrader og vi har fått høre at det bare kommer til å bli varmere. I mars og april kan det visst bli over 40 grader her, så det kan jo bli ganske heftig varmt… Men den tid, den sorg tenker jeg. Bare på disse to ukene her har jeg blitt veldig mye mer vant til varmen og kroppen takler det mye bedre. I starten hadde jeg ganske ofte hodepine, men det går mye bedre nå, så det er jo et tegn på at hele meg vender seg til varmenJ

Nå er det visst litt allsang i bakgården og det er jo en veldig fin avslutning på dagen. Det ble jo ikke så altfor mange timer søvn natt til i dag så det blir ikke så veldig lenge før det er tid for natta. Studiestart i morra, som innebærer kjapp frokost klokka sju og buss til skolen halv åtte. Men kan ikke si at det er spesielt synd på oss for studiesenteret ligger ved Stillehavet så fra nå av blir vi værende omtrent hver dag på stranda - jeg gleder meg!

To be continued:)

Skrevet av Cecilia9 20:13 Kommentarer (0)

Nicaragua

Den første uka i Leòn:)

I går starta jeg på uke 2 her, så da synes jeg det er på tide å oppsummere uke 1 før jeg opplever enda mer!J

Vi landa på flyplassen i Managua på ettermiddagen søndag 25.januar. Etter det som føltes som en evighet kom vi oss endelig ut av flyplassen. Det var først kø for å ordne visum men den lengste køen var, utrolig nok, for å komme seg ut av flyplassen! Det har jeg aldri opplevd før! Men da hjalp det jo litt at vi fikk hjelp med bagasjen. For med en gang vi fikk øye på bagasjen vår kom de såkalte koffertbærerne nærmest løpende til for å hjelpe… J
Da vi endelig kom ut ble vi møtt av intens varme og komplett kaos!!!
Mennesker, biler, bagasje og masse lyd overalt. Vi var spente på om vi kom til å finne taxien som skulle kjøre oss videre til Leòn men vi slapp å lete etter den. Vi møtte Milo og Morten, som også skulle studere med kulturstudier og som også hadde vært på en ukes ferie i Karibien(på Jamaica) og vi skulle ta taxi med dem. Det var gøy å møte noen av dem vi skal bo og studere sammen med.
Vi ble bare stående og le da vi så taxien! Det var en helt vanlig, liten personbil og vi var 4 stk med nærmest ett tonn i bagasje!J
Det var bare koffertene til Helle og meg pluss en av de store sekkene som fikk plass i bagasjerommet, resten av sekkene hadde vi på fanget hele den halvannentimes lange kjøreturen til Leòn. Ikke rart at vi nesten ikke hadde følelse i beina da vi endelig kom fram…

Nicaragua var et heftig land å komme fram til, med mange voldsomme inntrykk! Lukten av brent var der hele tida(men etter en uke her har den lukta dukket opp med jevne mellomrom, så det er kanskje en lukt som hører hjemme i dette landet?) og den skinnsyke trafikken var helt utrolig å sitte og se på! Jeg kommer ALDRI til å bli vant til å se små barn sitte på motorsykler UTEN hjelm sammen med voksne mennesker MED hjelm - det gjorde meg så provosert! Men det jeg utrolig nok har blitt litt vant med etter hvert som dagene har gått er trafikken ellers; alle menneskene som sitter nesten oppå hverandre bakpå lasteplanene, taxiene som kjører helt skinnsykt og bilene som raser av gårde selv om det heller ser ut som at de skal falle fra hverandre. For ikke å glemme alle dyra som også hører med i trafikkbildet her; hester, kuer, hunder, høner, ja til og med esel har jeg sett her! Da vi kjørte fra flyplassen til Leòn la vi også merke til alle menneskene som satt langs veien, både små og store. Ikke særlig hyggelige omgivelser akkurat, med alt søplet som lå strødd rundt dem…

Så kom vi fram til Casa de Iguana, som skal være hjemmet vårt i over tre måneder. Der traff vi flere av de andre, som allerede hadde flytta inn, og alle virka kjempekoselige. Utpå natta var alle 12 kommet fram og det tok ikke mange dagene før vi var blitt en sammensveisa gjeng, som trivdes godt sammen!J
Jeg bor på tremannsrom, sammen med Helle og Jeanette. Det har gått fint til nå. Det kan selvsagt bli annerledes etter hvert som det går mer tid, men man er ikke så mye på rommet uansett, så jeg tror det skal gå greit.
Tilpasningsdyktige som vi er, er det utrolig hva man klarer å vende seg til! Det tok ikke mange dagene før vi følte oss hjemme her. Både dusj og do ute var blitt nokså normalt(det er bare rommene våre som er innendørs). Kaldt vann i dusjen ble vi også relativt fort vant med, det er ikke ofte det er varmt vann der, så det er heller uvant når det er det. Og så har det jo vært så varmt hele tida(over 30 grader) og høy luftfuktighet så det har bare vært bra å kjøle seg ned litt. Da er det verre de gangene det ikke kommer noe vann fordi strømmen har vært borte…
Det er fem dusjer og fem doer her, foreløpig har det gått veldig bra men vi lurer jo på hvordan det blir her til helga når de andre studentene kommer og vi blir 30 som skal bo her…
Kanskje det blir sånn at man må stå opp klokka fem for å være sikker på å få dusja? Vi var forresten en liten gjeng som gjorde det første morgenen her men det var heller ufrivilligJ Vi hadde stilt klokka feil så når vi trodde klokka var sju var den egentlig bare fem. Den dagen lærte jeg at det er for tidlig å stå opp når man fortsatt kan se stjernene på himmelen…

Jeg har hatt selvstudium denne første uka(når Helle og de andre har hatt spansk-kurs), det har gått greit men det var vanskelig å komme ordentlig i gang med pensumlesing på engelsk. Jeg er jo ikke vant til det i det hele tatt, men jeg gir meg selv tid og tenker at det vil gå bedre og bedre etter hvert. Jeg har også begynt å gjøre spanskoppgaver og en oppgave i latinamerikastudier skal leveres inn om en uke, så den må jobbes med denne uka. Neste uke starter studiet for fullt så da blir det nok ganske annerledes her. Utenom selvstudium og spansk-kurs har vi gjort veldig mye sosialt sammen. Det har vært veldig koselig!J Vi har vært på byturer, spist en del ute(både lunsj og middag), hørt på salsamusikk på et koselig utested, slappet av på stranda og selvfølgelig også gått kveldstur under den flotte stjernehimmelen på stranda. Det er en drøy halvtime å kjøre fra Leòn og ut til Stillehavskysten. Vi tok den første turen dit onsdag i forrige uke og hadde en super ettermiddag der. Vi var derfor veldig fornøyde da vi fikk høre at vi skulle være på stranda både lørdag og søndagJ
Vi gledet oss veldig til å komme oss litt vekk fra bråkete Leòn og slappe av i sola. Det ble selvfølgelig masse bading og desto mer slåssing i de enorme bølgene. Man skulle ikke tro det var Stillehavet.. Men til tross for at det var litt skummelt innimellom var det mest gøy. Vi kommer nok til å bade så mye og ofte som mulig!

Jeg liker meg mye bedre ved stranda enn i byen og vi er flere som skulle ønske at vi bodde der ute. Men kanskje kommer jeg til å like Leòn bedre etter hvert. Nå er den bare en veldig lite oversiktlig by, skitten, nedslitt og bråkete. Men studiesenteret vårt er ved stranda og Stillehavet, så det kan jo hende vi blir lei stranda også..?

Den største og aller mest begivenhetsrike opplevelsen denne uka var helt klart søndagens båttur på Stillehavet og elvesafari etterpå. Det var virkelig topp! Kjempegøy at vi fikk oppleve noe sånt så tidlig i oppholdet. Vi var på tur hele dagen, først et par timer på havet, der vi fiska litt og til og med fikk sett hval!!! En stor og to små. Det er visst ikke så ofte de er å se så vi var kjempeheldige! Da vi kjørte oppover elva og innover i Mangroveskogen var vi kjempespente på hvilke dyr vi kom til å få se. Og vi var virkelig veldig heldige for vi fikk se tre krokodiller, flere Iguana`er, en vaskebjørn, flere flotte, eksotiske fugler og meksikansk pinnsvin!! Guiden vår fortalte at hvis man blir stukket av den blir piggene sittende fast i kroppen.. Ikke verdt å bli for nærgående med andre ord. Turen var en stor opplevelse som jeg kommer til å huske lenge!
Men for meg ble spesielt fisketuren en tankefull opplevelse. Jeg tenkte mye på et spesielt menneske som jeg vet ville blitt kjempeengasjert over å høre om fisketur på Stillehavet. Dessverre får jeg ikke sjansen til å fortelle det til ham, men jeg kan likevel minnes og forestille meg hvordan det ville vært å fortelle. Dessuten fant jeg ut at det er lett å tenke på evigheten når man ser utover på havet som virker så utrolig endeløst. Jeg synes det er lett å sammenligne. Og forhåpentligvis er livet sånn at det bare går over i en annen dimensjon når livet på jorda er slutt. På den måten er livet aldri helt over og vi mister hverandre aldri helt… det er helt klart en liten trøst å tenke sånn.

Dette var en oppsummering fra den første uka på den andre siden av jorda… fortsettelse følger i neste blogg!

Skrevet av Cecilia9 07:54 Kommentarer (0)

Siste helga i Puerto Rico!

23.-25.januar 2009: San Juan

Til tross for at helga i San Juan starta i et veldig trist modus for min del ble det en veldig vellykka og fin helg, så det var godt at det ble sånn. For selv om jeg var kjempetrist etter å ha tatt farvel med mami Lizzie og det tok tid før humøret mitt bedra seg, så ville jeg jo ikke at Helles besøk i San Juan skulle bli ødelagt. Dessuten var jo jeg også kjempefornøyd med å få oppleve San Juan igjen.

Den første kvelden bestemte vi oss for å ta taxi fra Condado, hvor hotellet vårt var, til Old San Juan, som er spesielt kjent for sin flotte arkitektur og farger. Det er også der alle cruiseskipene legger til kai så det er relativt vanlig at mange turister kun har en eller to dager i Puerto Rico, og da er det nok ofte de velger å tilbringe tida i Metropolitan area. For min del er jeg enig i at det er et must å ha litt tid i storbyen og alle bydelene rundt, men det er viktig å vite at det ikke er der man ser det ekte puertoriccanske...

Vi endte nå iallefall opp med å vandre gatelangs i Old San Juan i flere timer, med fine men veldig vonde sko(vi hadde litt lyst til å finne et dansested så vi hadde dolla oss litt opp med finklær og sko) men det forsto vi etterhvert at var en dårlig plan. Det var veldig stille og rolig i byen denne fredagskvelden og vi fant bare små barer og cafeer der folk satt og slappet av. Helga før(den helga vi kom til Puerto Rico var det stor festival i San Juan) så etterhvert tenkte jeg at det sikkert var grunnen til at det var så rolig..) Litt kjedelig for Helle hadde store forventninger om salsadansing og masse god stemning. Sånn ble det ikke men vi fikk iallefall sett Old San Juans mange flotte hus og andre bygninger. Vi fikk også drukket et par gode drinker, passòa og blue curacao for min del. Jeg var igrunnen ganske fornøyd da vi dro tilbake til hotellet og håpte at dagen etter, lørdagen, kom til å bli super.

Må jo også nevne at vi tilfeldigvis klarte å sjekke inn på et hotell som viste seg å være et hotell spesielt beregna for homofile.. vi måtte jo bare le! Utrolig komisk:) Men vi synes at vi ble veldig godt tatt vare på og at Atlantic Beach hotel var et lite, koselig hotell, med en fantastisk beliggenhet, rett ved stranda! Så med andre ord hadde vi ikke veldig mye å klage på...:)

Etter en god natts søvn våkna vi opp lørdag 24. kjempeivrige etter å komme igang med dagen vår! Vi starta med å ta taxi til kaia i Old San Juan og kjøpte oss en kjapp og god frokost på Subway. Så skulle vi ta en ferge over til et sted som heter Cataño. Første del av dagen skulle nemlig tilbringes på El cathedral de Bacardì, eller museum for Bacardì, for å bruke et annet ord. Hovedkontoret for Bacardì ble nemlig flytta fra Cuba til Puerto Rico og har helt siden det vært noe av det øya er mest stolt av. Vi skulle få omvisning, se film, få vite hvordan drinker blir laga og mye mer. Det var utrolig gøy å være der! Vi møtte noen andre turister også, et amerikansk par fra New York, som hadde vært på cruise og et ektepar som var bosatt i USA men opprinnelig fra Uruguay. De var på ferietur i ulike land i Mellom-Amerika. Veldig hyggelige alle sammen og gøy å møte andre som er på ferie, spesielt siden vi bare hadde møtt puertoriccanere fram til da.
Da vi kom fram starta omvisningen med at alle fikk velge en drink de ville ha og den fikk vi gratis...jeg valgte cuba libre(og underveis fikk jeg både vite hvordan den lages og at navnet betyr at man skal skåle for et fritt cuba, så da følte jeg at drinken fikk en viktig betydning også...jeg skal definitivt tenke på det i framtida når jeg drikker den). Etter en drøy times omvisning på området avslutta vi på samme måte som vi begynte, med å få nok en drink, denne gangen ble det lime daiquiery på meg. Også veldig god! Så var det litt souvenirshopping i en butikk med bare bacardìting(både Helle og jeg kjøpte forkle som skal bli flittig brukt når vi lager Bacardìdrinker hjemme i framtida;-)! Så tok vi ferga tilbake til Old San Juan og tilbragte enda flere timer der. Først lunsj på Hard Rock cafè, der vi blant annet fikk se Bon Jovis gitar og så avgårde på et lite bytog, som tok oss videre til El Morro. Det er et fort, som ligger helt ytterst ut mot havet, fantastisk flott! Et sted alle bør se, og som er et must når man besøker San Juan. Siden vi hadde begrensa tid i byen og måtte prioritere hva vi skulle se var det jo mye vi måtte velge bort, men jeg var bestemt på at Helle iallefall måtte få sett El Morro. Vi var der en god stund og tok massevis av bilder. Vi rakk ikke omvisning med guide men Helle gikk likevel inn og fikk tatt en del bilder der også.

Jeg valgte å bli sittende utenfor borgen og bare nyte tanken på at jeg virkelig var på ferie i Karibien og bare slappe av med utsikt utover det endeløse havet... fantastisk! Og jeg tenkte som så mange andre ganger i løpet av ferieuka vår i Puerto Rico; dette er min store drøm som ble virkelighet, jeg har ingen annen drøm fra de siste åra som har vært like stor som denne. Nå har den blitt virkelig, og jeg har elsket vært eneste sekund av tida! Nå skal nye drømmer skapes og bli en drivkraft videre. Tilbake til paradiset mitt her i Puerto Rico, det skal jeg før eller seinere, jeg må alltid tilbake hit...

Da ettermiddagen kom reiste vi fra Old San Juan, kjempefornøyde med timene der. Da vi tok bytoget tilbake til kaia for å finne taxi så vi plutselig ordfører Pacos sjåfør gå i gatene og vi fikk vinka til ham. Vi måtte bare le, tenk at han var der og at vi så ham, for et sammentreff! Skulle nesten tro Carlos hadde sendt ham dit for å følge med oss;-)!
Så dro vi til hotellet i Condado for å få vært litt på stranda der. Vi måtte jo det, i og med at vi nesten bodde på stranda. Det ble ikke så veldig lang tid for sola gikk ned kanskje en halv time etter at vi kom på stranda, men det viktigste var at vi fikk bada LITT. Vi angra jo ikke på at vi hadde prioritert mange timer i Old San Juan. Fin strand men litt vel mye tang og sand som ble skylt på oss, så vi følte oss temmelig skitne da vi var ferdig med badinga. Og det var bare Helle som rakk å dusje før vi "gikk videre" med planen for resten av dagen, så jeg var mildt sagt veldig HAPPY da jeg endelig fikk dusja seint den kvelden...
Det aller viktigste den kvelden var nemlig at jeg endelig fikk taki Tamara, venninna mi som jeg ble kjent med i 1998, og som jeg ikke hadde møtt siden sommeren 2000. Det var så flott at vi fikk til å møtes! Det var virkelig helt topp å se henne igjen, ho var selvfølgelig like koselig som jeg huska! Det var også supert å få hilse på søte Marcela, dattera hennes som nettopp hadde fyllt 6 år, og få nyheten om at det til sommeren kommer enda en baby..:)
Vi spiste mat på en lokal hamburgercafè, og det var gøy å være på et sted med bare puertoriccanere, jeg vil helst se sånne steder, har virkelig ikke særlig behov for å være på alle disse turiststedene. Vi fikk oss en koselig prat og timene gikk altfor fort. Men vi var uansett kjempetakknemlige over å få litt tid sammen, for det er tross alt MYE bedre enn ingenting så jeg var godt fornøyd etterpå og følte at dagen ble enda mer vellykka etter det møtet. Vi avslutta dagen på en slags dansefestival på stranda i nærheten av hotellet vårt. Der var det ulike dansere som dansa typiske danser fra ulike steder på øya. Veldig gøy å se! Da det var ferdig tusla vi langs stranda hjemover mot hotellet for å bli ferdig med det aller kjipeste; nemlig å pakke ferdig koffertene! Vi hadde blitt enige om å gjøre det før vi tok noen drinker i strandbaren på hotellet.
Flyet videre til Nicaragua skulle gå tidlig neste morgen, så vi ville være ferdige med pakkinga før vi la oss den kvelden...
Vi følte at vi hadde mye å feire og skåle for da vi satte oss i baren og vi begynte med en passòa, og så tok faktisk bartender`n over...;) Han spanderte et par drinker på oss, noe som ligna på strawberry daiquiry og rom punch, og hadde vi ikke sagt stopp etter det hadde vi nok fått fler. Veldig morsom og hyggelig fyr, men jeg syntes det var en god idè å være i LITT god form på flyturen dagen etter så jeg prøvde å være litt fornuftig..:)

Alt i alt en virkelig super fantastisk, vidunderlig flott uke, jeg er så heldig som har et paradis som dette, som betyr så mye for meg, og med mennesker som er så koselige og viktige i livet mitt. Selv om jeg dessverre ikke kan være her like mye som jeg skulle ønske blir hverken stedene eller menneskene glemt. Puerto Rico har sin egen, store plass i hjertet mitt, som ingen annet sted kan ta fra den. Sånn vil det være for alltid.

Stor,spesiell takk til mami Lizzie og til alle andre i vertsfamilien min, jeg er så utrolig glad i dere alle sammen! Takk til Ivisselis og Tamara, setter så pris på at dere husker på meg selv om det går maaange år mellom hver gang vi har muligheten til å tilbringe tid sammen. Det er fantastisk med venninner som dere! Sist men ikke minst, stor takk til Helle, som har vært super å reise sammen med:) Utrolig flott at du har likt Puerto Rico så godt. Jeg håper du vil reise tilbake en gang også. Tilslutt, takk til alle andre søte, snille, hjelpsomme puertoriccanere som har møtt oss på en fantastisk måte og gjort ferieuka vår alletiders!

UN SUEÑO HECHO REALIDAD! :)

Og fortsettelse følger...

Skrevet av Cecilia9 18:53 Kommentarer (0)

Som en drøm...

Barranquitas

Akkurat nå er ikke pc min favoritt, i og med at alt jeg skrev på bloggen i går kveld av en eller annen grunn ikke ble lagret og derfor ble sletta. Så det var to timers bortkasta tid å skrive det jeg skrev... Men jeg vil jo skrive om ferien i paradiset mitt, så her kommer en oppsummering av det vi opplevde.

Vi kom altså fram til Barranquitas søndag 18. januar og endte opp med å være der fram til fredag 23.januar. Barranquitas er en liten by midt på øya, cirka halvannen time å kjøre til både nordkysten og sørkysten. Selve sentrum av byen er ganske lite, men byen har sju barrios(bydeler) så områdene rundt byen er ganske stort. Vertsfamilien min bor i bydelen Palo Hincado, og i nabolaget bor nesten alle nære familiemedlemmer til min vertsmor, mami Elisa. Både hennes mor, bror og søster med familie bor der. Vi fikk vært sammen med alle og rett før vi reiste derfra kom også den andre søsteren Sol innom med sine to barn. Godt å få hilst på dem også! Vi ble så godt tatt i mot av alle og jeg følte virkelig at jeg var kommet hjem. Det gjorde at det ble veldig vanskelig å reise igjen, men jeg har også forstått hvilken betydning familien, byen og øya har i livet mitt. Det er ingen som helst tvil om at jeg vil tilbake, så fort som mulig, og jeg kan gjerne tenke meg å bo der en periode igjen også. Vi får se hva som skjer i framtida...

Uka starta med tur til Ponce, en nydelig by i sør, med fantastisk utsikt mot det karibiske hav. Det var Martin Luther Kings Day som er en av helligdagene i Puerto Rico, og vi var kjempeglade og takknemlige for at mami og Roberto Elì ville bruke fridagen sin til å ta oss med på tur. Helle og jeg bada i det karibiske hav, vi var innom parque de bombas, som er en gammel brannstasjon som nå er museum. Det er også en av de 20 must see in PR, så vi var godt fornøyde med å ha vært der. Før vi gikk derfra kasta vi penger i ønskebrønnen, men hva jeg ønska meg kan jeg vel ikke fortelle:) Så ble det litt souvenirshopping og fotografering ved byens utsiktspunkt.

Dagen etter var vi både i pueblo(byen) og på "jungeltur", så det ble en like begivenhetsrik dag som gårsdagen. Vi var innom rådhuset og spurte etter ei som heter Glory og fikk god hjelp av henne. Vi lurte litt på om det var noe i byen vi burde få sett. Da vi ikke fikk tak i Carlos ble selveste ordføreren satt på saken, og vi ble fulgt av ordførerens "høyre" hånd fra rådhuset til kontoret hans. Så skulle vi på tur ut i skogen, men så fant Carlos ut at det ikke var plass i bilen. Så da endte vi opp med å ikke bare bli kjørt av ordførerens sjåfør, men vi brukte også ordførerens bil. Vi ble så utrolig godt tatt vare på av alle, og det gjorde uka ekstra uforglemmelig.
Turen var flott, i et skikkelig frodig landskap. Vi fikk sett et spesielt tre, La Ceiba, som er 300 år gammelt, en fjellside som heter White Rock og hele området Cañon Las Bocas. Vi var kjempefornøyde over å få oppleve den tropiske naturen så da Carlos foreslo en tur til sa vi selvfølgelig ja til det!:)

Onsdagens store opplevelse var gåturen fra Palo Hincado til pueblo. Mami ble helt sjokkert da vi fortalte henne om planene, og jeg var ikke overraska for jeg vet at puertoriccanere ikke ofte går på tur. Det er skikkelig kjørekultur her og folk kjører stort sett bil overalt. Men denne dagen skulle familien til Rio Piedras i Metropolitan Area på en legeundersøkelse med lillebror, Roberto Elì så vi hadde ingen til å kjøre oss inn til byen. Derfor fant vi ut at vi ville gå. Vi er jo tross alt nordmenn:) Jeg tror ikke Helle visste hvor langt det var, for man legger liksom ikke så merke til det når man blir kjørt. Jeg tenkte at vi sikkert kom til å bruke en times tid. Vi endte opp med å bruke en time OG 45 minutter, altså nesten to timer. Jeg tror aldri vi har vært så glade for å se en by igjen! Vi var slitne, sultne og ikke minst våte. Det ble en del tropiske regnskyll i løpet av turen men heldigvis tar det ikke veldig lang tid å tørke i sola. Det morsomste på turen var å se reaksjonen til alle de som kjørte forbi. De holdt jo seriøst på å kjøre av veien, alle var mer opptatt av å se på oss enn på veien! Og da vi gikk forbi en av de lokale barene langs veien ropte de "Hey baby!" etter oss. Må si det gjorde turen enda mer eksotisk og vi gikk lattermilde videre. Om vi ikke hadde følt oss som en turistattraksjon før gjorde vi iallefall det nå:)
Da vi etterhvert skulle hjem fra byen frista det ikke med gåtur hjem igjen(dessuten ville det ikke vært lurt for det ville blitt mørkt lenge før vi hadde kommet hjem) så vi endte opp med å ta taxi.
Jeg var glad og letta da familien endelig kom hjem fra Rio Piedras. De var forsinka så jeg var bekymra for om det hadde skjedd en ulykke. Trafikken her er ganske vill så man har absolutt grunn til å bekymre seg. Dessuten er det dessverre flere som kjører med promille også, så det er ikke bra. Ikke overraskende er ulykkesstatistikken høy.

Torsdag var det tid for vår andre tur, denne gangen skulle vi gå i 4 timer og vi skulle også rapellere ned en liten fjellskrent. Jeg var kjempespent og både gledet og gruet meg. Det ble en super tur i et fantastisk,frodig landskap. Vi var omringet av elv, bambustrær, edderkopper og andre dyr, og vi så til og med en slange. Det ble en god del knall og fall, jeg falt vel sju ganger til sammen, men det er ikke noe problem hvis man tar det med godt humør:) Dessuten var det lite jeg kunne gjøre med det, i og med at glatte joggesko ikke var den beste kombinasjonen med glatte steiner... I starten var det uvant å krysse elva og bli våt men etterhvert ble vi så vant til det at vi ikke brydde oss i det hele tatt. Det ble en del av turopplevelsen og vi rakk stort sett ikke å bli tørre før vi ble våte igjen;)
Etter en liten lunsjpause var vi klare for rapellering. Helle gjorde seg klar først og da det var min tur var jeg egentlig ikke helt i kontakt med det jeg følte. I starten gikk det veldig fint og jeg følte at jeg klarte det veldig bra. Men så mista beina fotfestet i fjellet og jeg hang og slang inn i fjellet. To ganger skjedde det! Jeg la nesten ikke merke til at det gjorde vondt for jeg var ganske skrekkslagen! Heldigvis følte jeg meg godt sikra og både Carlos og Helle snakka beroliggende til meg. Det tok likevel noen minutter før jeg roet meg ned og slutta å banne;) Og da Carlos spurte om jeg ikke heller ville komme opp igjen føltes det like umulig som å komme seg ned, de eneste tankene som var i hodet mitt var: "hva har jeg gjort?, hvordan skal jeg komme meg ut av denne situasjonen? og pokker,er det mulig å være så dum å gjøre noe som dette?" Det var først da Helle begynte å rope opp til meg, gang på gang, helt til ho klarte å få meg til å høre, hva jeg skulle gjøre at jeg klarte å få riktig fokus. Jeg tror jeg aldri har vært så stolt som da jeg satte beina i elva og var på TRYGG grunn igjen!! Samtidig var jeg enormt glad for at jeg hadde gjennomført. Det føltes helt sinnsykt å ha gjort noe som dette! Blåmerker og skrubbsår viste tydelig hva jeg hadde vært med på;)
Alt i alt ble turen et minne for resten av livet!

For å feire at turen hadde vært så flott bestemte vi oss for å bli med Carlos på bar den kvelden. Helle hadde veldig lyst til å se Barranquitas by night og jeg hadde også lyst til å se hvordan stemningen var ute. Det ble en passoa og en cuba libre og det var morsomt å se alle folka og dansinga! Reaggaeton er veldig populært i PR for tida og det ser ut som noe helt annet enn dans når de danser til den musikken. Det var også back to school party den kvelden så det var mange unge som var ute og hadde det gøy. Mine vertsforeldre var riktignok ikke overbegeistra over at vi ville ut, spesielt vertsfaren min bekymrer seg lett. De vet jo mye mer enn oss om kulturen og alt som kan skje så det er vel derfor. Jeg syntes ikke det gjorde så mye at de var bekymra, det viser jo bare at de bryr seg om oss og det er veldig godt å se. Vi forsikret dem om at vi skulle være veldig forsiktige og de syntes det var veldig greit da jeg sa at vi kunne være hjemme til elleve. Carlos så rart på oss da vi fortalte at vi måtte være hjemme igjen etter to timer og Helle sa ho følte seg litt som en tenåring som måtte overbevise foreldrene om å få lov til å gå ut...

Dagen etter var det vår siste dag i Barranquitas og det føltes veldig vemodig. Jeg prøvde å ikke tenke på det for hadde ikke lyst til å være trist hele dagen. Vi starta dagen med å få med oss siste del av dagens katolske messe, som starter hver ukedag klokka sju. Overraskende nok var kirka helt full av folk og jeg tenkte; det hadde vel ALDRI skjedd i Norge! Men her er religion veldig viktig for mange. Da folka begynte å gå ut og presten kom for å ta dem i hånda ville han ta oss i hånda også - nok et eksempel på at de tar godt vare på folk som besøker byen her, og spesielt når man kommer langveisfra.
Dagen gikk altfor fort og snart var vi på vei hjem for å pakke koffertene våre og vaske ut av rommet. Jeg kunne ikke tro at dagene her virkelig var over!
Det var vondt å si farvel til familien her og jeg måtte bare tenke at jeg snart skal se dem igjen når vi kjørte avgårde og jeg så Roberto og Roberto Elì stå der igjen.. Snille mami kjørte oss til San Juan og vi prøvde også å tenke på noe annet enn at vi snart skulle skilles i løpet av den to timer lange kjøreturen. Vi hadde spanskundervisning(mami er den fødte spansklærer..så tålmodig og snill) og snakket godt sammen. Det var så godt at det var god stemning i bilen. Mami sa til meg at det er bra at du får ulike perspektiver når du kommer tilbake til Puerto Rico på ulike tidspunkt i livet ditt. Sist jeg var på besøk her var jeg jo 20 år og la merke til og opplevde andre ting enn jeg gjorde denne gangen.
Jeg gleder meg veldig veldig mye til neste gang jeg kommer tilbake til byen "min" og huset "mitt" igjen!

Da vi var kommet fram til hotellet vi skulle bo på den siste helga vår i PR, i Condado, San Juan, var det mami som sa:"vi må ta farvel fort for hvis ikke begynner jeg bare å gråte". Jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg hadde jo lyst til å stå der og klemme henne i en evighet men jeg visste jo at det ikke ville hjelpe, så plutselig var ho borte... Og jeg tenkte at jeg gjerne kunne vært det å ta farvel med mennesker foruten. Men det er visst en stor del av det å leve på jorden så jeg får bare prøve å bli mer vant til det.

To be continued...

Skrevet av Cecilia9 11:18 Kommentarer (0)

(Innlegg 6 - 10 av 11) « Side 1 [2] 3 »