Reiseblogg fra Travellerspoint

Som en drøm...

Barranquitas

Akkurat nå er ikke pc min favoritt, i og med at alt jeg skrev på bloggen i går kveld av en eller annen grunn ikke ble lagret og derfor ble sletta. Så det var to timers bortkasta tid å skrive det jeg skrev... Men jeg vil jo skrive om ferien i paradiset mitt, så her kommer en oppsummering av det vi opplevde.

Vi kom altså fram til Barranquitas søndag 18. januar og endte opp med å være der fram til fredag 23.januar. Barranquitas er en liten by midt på øya, cirka halvannen time å kjøre til både nordkysten og sørkysten. Selve sentrum av byen er ganske lite, men byen har sju barrios(bydeler) så områdene rundt byen er ganske stort. Vertsfamilien min bor i bydelen Palo Hincado, og i nabolaget bor nesten alle nære familiemedlemmer til min vertsmor, mami Elisa. Både hennes mor, bror og søster med familie bor der. Vi fikk vært sammen med alle og rett før vi reiste derfra kom også den andre søsteren Sol innom med sine to barn. Godt å få hilst på dem også! Vi ble så godt tatt i mot av alle og jeg følte virkelig at jeg var kommet hjem. Det gjorde at det ble veldig vanskelig å reise igjen, men jeg har også forstått hvilken betydning familien, byen og øya har i livet mitt. Det er ingen som helst tvil om at jeg vil tilbake, så fort som mulig, og jeg kan gjerne tenke meg å bo der en periode igjen også. Vi får se hva som skjer i framtida...

Uka starta med tur til Ponce, en nydelig by i sør, med fantastisk utsikt mot det karibiske hav. Det var Martin Luther Kings Day som er en av helligdagene i Puerto Rico, og vi var kjempeglade og takknemlige for at mami og Roberto Elì ville bruke fridagen sin til å ta oss med på tur. Helle og jeg bada i det karibiske hav, vi var innom parque de bombas, som er en gammel brannstasjon som nå er museum. Det er også en av de 20 must see in PR, så vi var godt fornøyde med å ha vært der. Før vi gikk derfra kasta vi penger i ønskebrønnen, men hva jeg ønska meg kan jeg vel ikke fortelle:) Så ble det litt souvenirshopping og fotografering ved byens utsiktspunkt.

Dagen etter var vi både i pueblo(byen) og på "jungeltur", så det ble en like begivenhetsrik dag som gårsdagen. Vi var innom rådhuset og spurte etter ei som heter Glory og fikk god hjelp av henne. Vi lurte litt på om det var noe i byen vi burde få sett. Da vi ikke fikk tak i Carlos ble selveste ordføreren satt på saken, og vi ble fulgt av ordførerens "høyre" hånd fra rådhuset til kontoret hans. Så skulle vi på tur ut i skogen, men så fant Carlos ut at det ikke var plass i bilen. Så da endte vi opp med å ikke bare bli kjørt av ordførerens sjåfør, men vi brukte også ordførerens bil. Vi ble så utrolig godt tatt vare på av alle, og det gjorde uka ekstra uforglemmelig.
Turen var flott, i et skikkelig frodig landskap. Vi fikk sett et spesielt tre, La Ceiba, som er 300 år gammelt, en fjellside som heter White Rock og hele området Cañon Las Bocas. Vi var kjempefornøyde over å få oppleve den tropiske naturen så da Carlos foreslo en tur til sa vi selvfølgelig ja til det!:)

Onsdagens store opplevelse var gåturen fra Palo Hincado til pueblo. Mami ble helt sjokkert da vi fortalte henne om planene, og jeg var ikke overraska for jeg vet at puertoriccanere ikke ofte går på tur. Det er skikkelig kjørekultur her og folk kjører stort sett bil overalt. Men denne dagen skulle familien til Rio Piedras i Metropolitan Area på en legeundersøkelse med lillebror, Roberto Elì så vi hadde ingen til å kjøre oss inn til byen. Derfor fant vi ut at vi ville gå. Vi er jo tross alt nordmenn:) Jeg tror ikke Helle visste hvor langt det var, for man legger liksom ikke så merke til det når man blir kjørt. Jeg tenkte at vi sikkert kom til å bruke en times tid. Vi endte opp med å bruke en time OG 45 minutter, altså nesten to timer. Jeg tror aldri vi har vært så glade for å se en by igjen! Vi var slitne, sultne og ikke minst våte. Det ble en del tropiske regnskyll i løpet av turen men heldigvis tar det ikke veldig lang tid å tørke i sola. Det morsomste på turen var å se reaksjonen til alle de som kjørte forbi. De holdt jo seriøst på å kjøre av veien, alle var mer opptatt av å se på oss enn på veien! Og da vi gikk forbi en av de lokale barene langs veien ropte de "Hey baby!" etter oss. Må si det gjorde turen enda mer eksotisk og vi gikk lattermilde videre. Om vi ikke hadde følt oss som en turistattraksjon før gjorde vi iallefall det nå:)
Da vi etterhvert skulle hjem fra byen frista det ikke med gåtur hjem igjen(dessuten ville det ikke vært lurt for det ville blitt mørkt lenge før vi hadde kommet hjem) så vi endte opp med å ta taxi.
Jeg var glad og letta da familien endelig kom hjem fra Rio Piedras. De var forsinka så jeg var bekymra for om det hadde skjedd en ulykke. Trafikken her er ganske vill så man har absolutt grunn til å bekymre seg. Dessuten er det dessverre flere som kjører med promille også, så det er ikke bra. Ikke overraskende er ulykkesstatistikken høy.

Torsdag var det tid for vår andre tur, denne gangen skulle vi gå i 4 timer og vi skulle også rapellere ned en liten fjellskrent. Jeg var kjempespent og både gledet og gruet meg. Det ble en super tur i et fantastisk,frodig landskap. Vi var omringet av elv, bambustrær, edderkopper og andre dyr, og vi så til og med en slange. Det ble en god del knall og fall, jeg falt vel sju ganger til sammen, men det er ikke noe problem hvis man tar det med godt humør:) Dessuten var det lite jeg kunne gjøre med det, i og med at glatte joggesko ikke var den beste kombinasjonen med glatte steiner... I starten var det uvant å krysse elva og bli våt men etterhvert ble vi så vant til det at vi ikke brydde oss i det hele tatt. Det ble en del av turopplevelsen og vi rakk stort sett ikke å bli tørre før vi ble våte igjen;)
Etter en liten lunsjpause var vi klare for rapellering. Helle gjorde seg klar først og da det var min tur var jeg egentlig ikke helt i kontakt med det jeg følte. I starten gikk det veldig fint og jeg følte at jeg klarte det veldig bra. Men så mista beina fotfestet i fjellet og jeg hang og slang inn i fjellet. To ganger skjedde det! Jeg la nesten ikke merke til at det gjorde vondt for jeg var ganske skrekkslagen! Heldigvis følte jeg meg godt sikra og både Carlos og Helle snakka beroliggende til meg. Det tok likevel noen minutter før jeg roet meg ned og slutta å banne;) Og da Carlos spurte om jeg ikke heller ville komme opp igjen føltes det like umulig som å komme seg ned, de eneste tankene som var i hodet mitt var: "hva har jeg gjort?, hvordan skal jeg komme meg ut av denne situasjonen? og pokker,er det mulig å være så dum å gjøre noe som dette?" Det var først da Helle begynte å rope opp til meg, gang på gang, helt til ho klarte å få meg til å høre, hva jeg skulle gjøre at jeg klarte å få riktig fokus. Jeg tror jeg aldri har vært så stolt som da jeg satte beina i elva og var på TRYGG grunn igjen!! Samtidig var jeg enormt glad for at jeg hadde gjennomført. Det føltes helt sinnsykt å ha gjort noe som dette! Blåmerker og skrubbsår viste tydelig hva jeg hadde vært med på;)
Alt i alt ble turen et minne for resten av livet!

For å feire at turen hadde vært så flott bestemte vi oss for å bli med Carlos på bar den kvelden. Helle hadde veldig lyst til å se Barranquitas by night og jeg hadde også lyst til å se hvordan stemningen var ute. Det ble en passoa og en cuba libre og det var morsomt å se alle folka og dansinga! Reaggaeton er veldig populært i PR for tida og det ser ut som noe helt annet enn dans når de danser til den musikken. Det var også back to school party den kvelden så det var mange unge som var ute og hadde det gøy. Mine vertsforeldre var riktignok ikke overbegeistra over at vi ville ut, spesielt vertsfaren min bekymrer seg lett. De vet jo mye mer enn oss om kulturen og alt som kan skje så det er vel derfor. Jeg syntes ikke det gjorde så mye at de var bekymra, det viser jo bare at de bryr seg om oss og det er veldig godt å se. Vi forsikret dem om at vi skulle være veldig forsiktige og de syntes det var veldig greit da jeg sa at vi kunne være hjemme til elleve. Carlos så rart på oss da vi fortalte at vi måtte være hjemme igjen etter to timer og Helle sa ho følte seg litt som en tenåring som måtte overbevise foreldrene om å få lov til å gå ut...

Dagen etter var det vår siste dag i Barranquitas og det føltes veldig vemodig. Jeg prøvde å ikke tenke på det for hadde ikke lyst til å være trist hele dagen. Vi starta dagen med å få med oss siste del av dagens katolske messe, som starter hver ukedag klokka sju. Overraskende nok var kirka helt full av folk og jeg tenkte; det hadde vel ALDRI skjedd i Norge! Men her er religion veldig viktig for mange. Da folka begynte å gå ut og presten kom for å ta dem i hånda ville han ta oss i hånda også - nok et eksempel på at de tar godt vare på folk som besøker byen her, og spesielt når man kommer langveisfra.
Dagen gikk altfor fort og snart var vi på vei hjem for å pakke koffertene våre og vaske ut av rommet. Jeg kunne ikke tro at dagene her virkelig var over!
Det var vondt å si farvel til familien her og jeg måtte bare tenke at jeg snart skal se dem igjen når vi kjørte avgårde og jeg så Roberto og Roberto Elì stå der igjen.. Snille mami kjørte oss til San Juan og vi prøvde også å tenke på noe annet enn at vi snart skulle skilles i løpet av den to timer lange kjøreturen. Vi hadde spanskundervisning(mami er den fødte spansklærer..så tålmodig og snill) og snakket godt sammen. Det var så godt at det var god stemning i bilen. Mami sa til meg at det er bra at du får ulike perspektiver når du kommer tilbake til Puerto Rico på ulike tidspunkt i livet ditt. Sist jeg var på besøk her var jeg jo 20 år og la merke til og opplevde andre ting enn jeg gjorde denne gangen.
Jeg gleder meg veldig veldig mye til neste gang jeg kommer tilbake til byen "min" og huset "mitt" igjen!

Da vi var kommet fram til hotellet vi skulle bo på den siste helga vår i PR, i Condado, San Juan, var det mami som sa:"vi må ta farvel fort for hvis ikke begynner jeg bare å gråte". Jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg hadde jo lyst til å stå der og klemme henne i en evighet men jeg visste jo at det ikke ville hjelpe, så plutselig var ho borte... Og jeg tenkte at jeg gjerne kunne vært det å ta farvel med mennesker foruten. Men det er visst en stor del av det å leve på jorden så jeg får bare prøve å bli mer vant til det.

To be continued...

Skrevet av Cecilia9 11:18

Send via e-postFacebookStumbleUpon

Innholdsfortegnelse

Vær den første som kommenterer.

Du må være medlem av Travellerspoint for å reagere på denne reiseblogg.

Enter your Travellerspoint login details below

( Hva er dette? )

Hvis du ikke er Travellerspoint medlem kan du gratis bli medlem.

Bli medlem av Travellerspoint